Behring Breivik-saken er blitt en debatt om psykiatrisk diagnostisering. Vi må ikke glemme dimensjonen av terror og politikk. Det er faktisk mulig å være ond, og å handle politisk og kynisk og grusomt, uten å være gal. Umenneskelige handlinger må ikke nødvendigvis avfeies som sykdom. Jeg er ingen fagmann på området, men det ser ut for meg som at det ideologiske aspektet ved handlingene som ble utført 22. juli er havnet litt for langt unna søkelyset.

Vi må vurdere terroristen og forbryteren Breivik, og ikke bare «det sykelig ved å handle slik».